Frukttrærne sto majestetiske langs med kanten , og hvor de markerte skillet ned mot fjorden. Innerst inne, rett over der hvor svabergene skrånet ned mot bukten, dannet trærne en klynge. Det var plommer, epler og pærer...Og på bakken under de kongelige trærne som alltid hilste meg grasisøst velkommen, lå mosen som et mykt teppe. Noen ganger spente jeg av meg støvlene for å la små barneføtter synke ned i den kjølige mosen.
Barndommens eplehage forsvant gradvis, for så å forsvinne nesten helt ...Men hver vår blomstrer et forvokst plommetre med en slik galskap at jeg velger å tror at det er dens måte å rope på meg på: - Se, vi er her fortsatt! Har du glemt oss?!
Blomstene fra plommetreet faller deretter ned mot jorden, for så at treet inntar en sorgtynget positur, goldt og nakent, sommeren igjennom uten å bære frukter.
Men i år, for første gang i mitt 43 år lange liv, blomstret ikke plommetreet. Det hadde gitt opp det lille pikebarnet som fire tiår tidligere hadde latt fantasien løpe løpsk i ensom majestet mellom hagens frukttrær...og som på sykkeltur med mor og søskene over den nyslåtte engen dro...Og det lille pikebarnet som ivrig danset med de kongelige trærne på tepper av mose, og med dyrene på gården som ivrige festdeltagere...
I et av mine kjøkkenskap står Farmors norgesglass på rekke og rad. Jeg erindrer boden hennes nede i den kjølige murkjelleren i Fritjof Nansens gate 9, og hvor de samme glassene en gang sto, fylt til randen med pærer og plommer i lake. Pærer som på søndager ble servert med pisket krem og sukker på...Plommer som i julen ble servert som saftig plommepai...
Nei, jeg har ikke glemt dere. Prosjekt eplehage starter i morgen, og mamma Ida og Frk Fryd skrider til verket...
